Jeg har sluttet å bry meg så mye om hva andre sier bak ryggen min. Det kommer alltid til å være noen som har noe å si om deg, enten det er positivt eller negativt. Men av en eller annen grunn forsvinner denne rasjonelle tankegangen når jeg er tilbake på Gol. Som om fjelluften jeg ånder absorberes av cellene mine og åpner alle de gamle sårene. Som om de aldri ble reparert.
Derfor er det litt vanskelig å skulle vise frem dette stedet til noen jeg er så glad i, og samtidig prøve å ikke la meg påvirke av alt som har skjedd før. Det er noe som er vanskelig å forklare, men kanskje enda vanskeligere å forstå. Derfor har jeg gruet meg veldig mye til kjæresten min skal komme på besøk til hjemstedet mitt.
